Forskningen må bidra til å bygge et robust Norge

Samfunnssikkerhet er et dynamisk og bredt fagfelt som favner alt fra styring og regulering til operativ beredskap, kritisk infrastruktur, digital sikkerhet, befolkningens motstandskraft, inkludert deler av totalforsvarskonseptet, ifølge strategien. En rekke nasjonale utredninger og stortingsmeldinger har belyst feltet og etterlyst mer kunnskap på et stadig mer komplekst beslutningsfelt. Det har vært en generell økning i forskningsaktivitet og vitenskapelige publikasjoner i løpet av de ti siste årene. Universiteter og høyskoler har utviklet forskning og studietilbud i en stadig større del av krisespekteret knyttet til alvorlige hendelser som 22. juli, Covid-19, større naturhendelser, hybride trusler, sikkerhetsutfordringer og krig.

Forskningen domineres i dag av samfunnssamfunnsvitenskapelige og tverrfaglige tilnærminger, med hovedvekt på overordnet styring, politikk og kunnskapsgrunnlag, mens sikring av infrastruktur og nasjonale funksjoner kommer på andreplass.

Samvirke stadig viktigere

Forskningsfokuset beveger seg mot et mer operativt nivå, hvor særlig samvirke mellom sivilsamfunn og forsvar står sentralt. Fagmiljøene ivaretar behovet for en bred tilnærming til forskningsfeltet ved at forskere i stor grad samarbeider over disiplingrensene både internt og på tvers av institusjonstilhørighet, både nasjonalt og internasjonalt, med en nordisk, europeisk og vestlig sentrering. Flertallet av de vitenskapelige publikasjonene er på engelsk, noe som bidrar til økt internasjonal synlighet.

Forskning må følge trusselbildet

Et mer komplekst og uforutsigbart trusselbilde krever at forskningen på samfunnssikkerhet og beredskap oppdateres og tilpasses nye realiteter. Trusselbildet er i rask endring, og grensene mellom fred, trygghet, sikkerhet og sårbarhet, mellom stabilitet og krise, blir stadig mer utydelige. Dette betyr at det vi tidligere har tatt for gitt som «normalitet», stabile samfunnsstrukturer, forutsigbar styring og trygghet i hverdagen, utfordres av raske teknologiske endringer, økende internasjonale spenninger, hyppigere naturkatastrofer, cyberangrep og hybride påvirkningsoperasjoner. Dette utfordrer eksisterende kunnskap og avdekker tydelige kunnskapshull.

Hva tåler det norske folk?

I strategien pekes det på et behov for langsiktige strategier og økt forskning på områder slik som befolkningens motstandskraft, kultur, etikk, ledelse på ulike nivåer, samvirke og scenariobygging/fremtidsstudier.

Rapporten fra AFI baserer seg på en definisjon av samfunnssikkerhet som setter søkelys på samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere ekstraordinære hendelser. Følgelig faller forskningstemaer som bærekraftig utvikling, dagliglivets skadeforebygging og dagligdags operativt arbeid i nødetater og lignende utenfor forståelsen av samfunnssikkerhet. Mye av forskningen knyttet til sikkerhet og beredskap i Norge er nettopp knyttet til dette feltet, og har derfor falt utenfor denne evalueringen. Dette er uheldig, mener vi i ekspertgruppen, ettersom disse områdene representerer basisen for samfunnets robusthet og beredskap, og dermed også totalforsvarets evne til å håndtere et uforutsigbart og sammensatt trusselbilde.

Anbefalingene må være kunnskapsbasert

Våre anbefalinger som gjelder forskningsbehov og strategiske satsninger bygger på funnene vi har gjort og sentrale utredninger og offentlige dokumenter som Totalberedskapskommisjonen, Forsvarskommisjonen og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

I en tid med et raskt skiftende trusselbilde er det behov for å fremsette kunnskap i et hurtigere tempo enn tidligere. For å møte dagens og fremtidens utfordringer, anbefaler vi følgende strategiske og tematiske grep til Forskningsrådet:

Overordnede strategiske behov

For å sikre et motstandsdyktig samfunn, må forskningspolitikken bevege seg fra stykkevis og delt finansiering til langsiktige, helhetlige strategier. Dette innebærer større finansielt engasjement og vilje til strategisk tenkning i sentrale departement, med et særlig ansvar knyttet til Justis- og beredskapsdepartementet.

Disse overordnede strategiske behovene peker vi på i vår strategi:

• Langsiktig kunnskapsberedskap. I tråd med Totalberedskapskommisjonens anbefalinger, er det behov for en langsiktig (20-års) forsknings- og utdanningsstrategi (FoU-strategi).
• Styrket grunnforskning. Grunnforskning over tid skaper et «kunnskapsreservoar» som myndigheter og mer operative fagmiljøer kan benytte både til forebygging, beredskap, når krisen inntreffer og gjenoppretting.
• Styrke tverrfaglighet. Spesialisert forskning er nødvendig, men uten tverrfaglige perspektiver risikerer vi å utvikle løsninger som fungerer i teorien, men feiler i møte med samfunnets kompleksitet.
• Styrke tversektoriell forskning. Grensene mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom samfunns- og statssikkerhet, og mellom fred, krise og krig kan være utydelige. Det må derfor sikres finansiering til prosjekter som krysser sektorgrensene.
• Må forske på tillit. Forskning på samfunnssikkerhet må ikke begrenses til tekniske og operative tiltak for sikring av kritiske funksjoner, men også omfatte hvordan vi kan bevare og styrke de verdiene som gjør Norge robust og demokratisk.
• Verdikjeder og kritiske samfunnsfunksjoner. Utviklingen stiller store krav til samarbeid og samhandling på tvers av sektorer og nivåer, og det er derfor nødvendig med økt kunnskap og forståelse av ulike samfunnsaktørers roller og bidrag til samfunnssikkerhet og beredskap, herunder myndigheter, befolkning, næringsliv og frivillig sektor, samt samspillet mellom dem.
• Norsk forskning må samarbeide mer. Det norske forskningsmiljøet må kobles tettere opp mot nordiske, europeiske og internasjonale forskningsmiljøer: Trusselbildet er transnasjonalt. Flyktningkriser, pandemier, klimakrisen, organisert kriminalitet og hybridkrig kjenner ingen landegrenser. Det er viktig at det knyttes initieringsmidler og nasjonal egenkapital til både å etablere og delta i internasjonale fagnettverk og forskningsprogrammer for å videreføre fagmiljøenes internasjonale samarbeid.
• Mer praktisk forskning. Det er viktig å styrke samspillet mellom fagmiljøene og praksisfeltet. Forskningsrådet bør bidra med jevnlige kunnskapsoversikter og gjennomganger for å identifisere kunnskapshull og svakheter knyttet til finansiering av forskning.
• Kunnskap må raskere formidles. Kriser som pandemien og 22. juli har vist verdien av sanntidsdata og løpende kunnskapsoppsummeringer. Vi anbefaler å etablere en nasjonal plattform eller mekanismer som sikrer at oppdatert forskning raskt når forvaltning og beslutningstakere når en krise inntreffer. Dette innebærer også midler til å igangsette forskning umiddelbart ved alvorlige hendelser.

Tematiske prioriteringer

Trusselbildet er i rask endring, og forskningen må gjenspeile kompleksiteten i de farene som truer samfunnssikkerheten lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Ut fra funn og notatforfatternes vurderinger peker følgende områder seg ut med særskilte kunnskapshull:

• Forebygging og motstandsdyktighet: Klimaendringer, naturkatastrofer, pandemier, organisert kriminalitet og andre komplekse samfunnskriser øker risikoen for alvorlige konsekvenser for liv, helse og økonomi. Forebygging og resiliens er nøkkelfaktorer for å redusere sårbarhet og sikre samfunnets robusthet.
• Kriserespons og gjenoppbygging: Det er de ordinære nødetatene, kommunale tjenestene og helsevesenet som er førstelinjen også når storkrisen treffer. Forskning på hvordan disse fungerer i det daglige, hvordan de samhandler, lærer og organiserer seg, er direkte overførbart til større kriser.
• Geopolitikk og det nye trusselbildet: Vi trenger forskning som belyser konsekvensene av den sikkerhetspolitiske utviklingen. Særlig viktig er forståelsen av kriminalitetsbildet, hybride trusler og gråsoneproblematikk hvor sammensatte virkemidler utfordrer det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Det nye trusselbildet innebærer også tema som desinformasjon og digitale trusler, organisert kriminalitet og grensekryssende trusler, polarisering, svekket tillit og endrede allianser.
• Kritiske samfunnsfunksjoner og infrastruktur: Det er behov for økt kunnskap om sårbarheter knyttet til blant annet matsikkerhet, energi, vann og elektronisk kommunikasjon (ekom). Forskningen må kartlegge verdikjedene som understøtter våre viktigste samfunnsfunksjoner og hvordan disse kan sikres i møte med teknologisk utvikling, klimaendringer og geopolitisk uro.
• Naturfare og klimaendringer: Det er behov for økt forskning på hvordan klimaendringer direkte, som en trusselmultiplikator og som følge av omstillingsrisiko ved det grønne skiftet, fører til nye og økte trusler. Dette har igjen betydelige følger for kritiske samfunnsfunksjoner, inkludert infrastruktur, energi og distribusjonssystemer.
• Teknologi og digital sårbarhet: Det er behov for forskning på både trusler og muligheter knyttet til teknologiutviklingen. Vi må ha et større fokus på avhengigheter og sårbarheter mellom teknologisektorer og plattformer
• Samvirke og totalforsvar: Vi trenger mer kunnskap om rollene til politiske myndigheter og forvaltning opp mot næringsliv, frivillig sektor og befolkningen som helhet. Kriseledelse på ulike nivåer og på tvers av sektorgrensene bør her være et sentralt forskningstema.