DSB får mer makt

Da Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) nylig fikk ansvaret for å koordinere forsyningssikkerheten i Norge, markerte det mer enn en organisatorisk endring. Det var et politisk signal: Staten erkjenner at dagens modell, der «alle har ansvar», ikke alltid gir tilstrekkelig styring i kriser som krysser sektorgrenser.

Dette nye mandatet gir DSB i oppdrag å kartlegge sårbarheter, samordne tiltak og samarbeide tett med næringslivet og andre myndigheter for å sikre tilgang til kritiske varer og tjenester i krise og krig. Med andre ord skal DSB sørge for at Norge ikke går tom for det vi trenger mest – fra drivstoff og medisiner til reservedeler og mat.

Det er et kraftig uttrykk for at samvirke – det å jobbe sammen mot et felles mål, nå må bli styrt, ikke bare ønsket.

Et system på overtid

Norsk beredskap bygger på fire prinsipper: ansvar, likhet, nærhet og samvirke. Disse har stått støtt i flere tiår, men i en tid der kriser blir mer sammensatte, viser de også svakheter.

Ansvarsprinsippet sier at den som har ansvar i fred, har det også i krise. Det sikrer eierskap, men kan føre til siloer og manglende koordinering. Samvirkeprinsippet skal bøte på dette, men fungerer ofte best i teorien – fordi ingen faktisk har myndighet til å styre samordningen når det virkelig gjelder.

DSBs nye rolle er derfor et forsøk på å bygge bro mellom disse to prinsippene. Regjeringen har sett at uten en nasjonal koordinator, risikerer vi å stå uten felles retning når leveransekjedene ryker.

Ikke alene

DSB er ikke den første etaten som får et slikt tverrsektorielt ansvar.

• Helsedirektoratet har lenge koordinert legemiddelberedskapen.
• Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har ansvar for digital sikkerhet på tvers av sektorer.
• Statens vegvesen har fått en lignende rolle i transportsektoren, som «kollektivdirektorat».

Mønsteret er tydelig: Norge har begynt å reparere et sektorstyrt system ved å legge inn «koordinerende broer» mellom siloene. Det er et pragmatisk grep – men også et tegn på at ansvarsprinsippet alene ikke lenger fungerer i møte med moderne trusler.

Utfordringen er at disse koordinatorene ofte får rådgivende ansvar uten reell myndighet. De kan analysere, foreslå og veilede – men ikke alltid instruere. Spørsmålet blir dermed: Skal DSB bli enda en koordinator uten muskler, eller faktisk få kraft til å samordne i praksis?

Samvirke må forplikte – ikke forsvinne i møter

I Totalberedskapsmeldingen foreslår regjeringen også beredskapsråd på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå. Dette er ment å styrke samarbeidet på tvers, og koble det lokale ansvaret med statlig styring.

Hvis disse rådene skal fungere, må de knyttes tett til DSBs nye rolle. DSB må ikke bare samle informasjon ovenfra, men også sørge for at lokale og regionale erfaringer, behov og ressurser faktisk påvirker nasjonale prioriteringer.

Uten den koblingen risikerer vi at samvirke fortsatt forblir et «alle skal, men ingen må»-prinsipp – et slags demokratisk selvbedrag i kriseberedskapen.

Fra samordning til styring

At DSB får ansvar for forsyningssikkerheten er et skritt i riktig retning, men koordineringsansvar er ikke nok. Skal det fungere, må det følges av virkemidler:

1. Klar myndighet til å stille krav til sektorer og private aktører om beredskapsplaner, øvelser og forsyningsberedskap.
2. Integrert informasjonsflyt mellom nasjonale myndigheter og lokale beredskapsråd.
3. Måling av resultater, ikke bare planverk – hva skjer faktisk når en krise rammer?

Uten dette risikerer vi at DSB blir enda et «koordineringsnav» som alle er enige om, men ingen følger.

Fra dugnad til ledelse

Norsk beredskap har lenge bygget på tillit og frivillig samarbeid. Det er en styrke – men i møte med samtidige, sammensatte kriser holder det ikke å «snakke sammen».

Vi må tørre å styre samvirket.

DSB kan ikke gjøre det alene, men direktoratet kan være startpunktet for en ny type beredskapsledelse – der staten faktisk tar ansvar for helheten.

Når regjeringen nå gir DSB denne rollen, må den samtidig gi direktoratet verktøyene til å lykkes.

Koordinering uten makt er bare kommunikasjon.

Beredskap uten styring er bare håp.

Kommentaren ble først publisert på forfatterens LinkedIn-profil. Kommentaren er gjengitt med tillatelse.