– Snakk om vanskelige opplevelser

– Vi må forberede oss på at fæle ting kan skje, og ha en formening om hvordan vi kan komme til å reagere, sier pyskologispesialist og major i Forsvarets sanitet Anders Mathisen ved Stressmestringskompaniet. 

Han foreleste om stressmestringsteknikker for industrivernet i Tranby og omegn beredskapsforum. Forelesningen han ga beredskapsforumet er den samme han pleier holde for teamene som reiser ut på kriser i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Under korona-pandemien ble et medisinsk team ledet av DSB sendt til Lombardia i Nord-Italia for å hjelpe myndighetene. I 2021 ble et norsk helseteam på rundt 45 personer, ledet av DSB, sendt til det jordskjelvrammede Haiti.

– Tanken på hva som kan skje, kan føre til at vi kan bli urolige. Dette er helt normalt. Tilstrekkelig med drill og trening, og kunnskap om stressreaksjoner vil kunne forebygge senplager. Når teamene går inn i katastrofeområder, ser vi at det de har trent på hjelper, sier Mathisen.

– Sett ord på følelsene

Intenst ubehagelige følelser du ikke har språk for lagrer seg i hukommelsen som sterke sanseinntrykk. Ved å snakke om disse ubehagelige opplevelsene mener Mathisen at vi bearbeider minnene og traumene. 

– Hver gang vi tar frem disse minnene jobber vi med å formulere språk rundt de vonde opplevelsene. Dermed er det mulig for oss å katalogisere dem. Vonde opplevelser som ikke «språksettes» forblir ubehandlet og kan trigges av lukt, lyder og syn. Dette er sterke sanseinntrykk som sitter som brent inn i hukommelsen og kan hindre oss i å leve gode fullverdige liv, sier Mathisen.

– Ofte er det slik at vi skammer oss over ubehagelige følelser og prater ikke om det. Behandlingen for soldater som strever med påtrengende minner og ubehagelige følelser er nettopp å prate om de vonde opplevelsene. Når disse også lagres gjennom beskrivelser og språk, kan man i større grad velge å hente disse fram igjen, og det oppleves som å få mer kontroll over de traumatiske opplevelsene. Vi må granske minnene våre, finne årsakene til de vonde følelsene, lage tiltak og skape en trygghet slik at vi kan gjøre noe med dette, sier Mathisen.

­

Finn en kollega du stoler på

Mathisens foredrag het «Stressmestring – belastninger, reaksjoner og tiltak». Leksjonsmålene hans for foredraget var:

1. Økt bevissthet rundt normale reaksjoner på unormal belastning.
2. Økt bevissthet rundt belastninger knyttet til beredskap/industrivern.
3. Økt kunnskap om håndtering av psykiske reaksjoner og forebygging av psykiske helseplager.

Mathisen delte deltakerne i grupper og ville høre hvilke rutiner de har på arbeidsplassen med debrief og ba de diskutere hvilke belastninger de kan oppleve som industrivernpersonell og hvordan de kan reagere på disse belastningene. Da han samlet gruppene igjen i plenum, oppfordret han til at industrivern benytter seg av enkle teknikker for å snakke sammen for å bli vant med det. Mathisen anbefaler å starte i det små.

– Begynn i det små, finn en kollega du stoler på og snakk sammen. Få det å prate inn i rutinene og inn i debriefen. Det enkleste er å bearbeide det inn i rutinene som allerede er på plass i bedriften din, oppfordrer Mathisen.

Debrief for de det er nyttig for

– En arbeidsplass må ha rutiner for å snakke om krevende opplevelser, og dette må gjøres sammen. Debrief er viktig, og en trenger ikke lang utdanning for å arrangere en debrief, men du må kjenne til noen teknikker knyttet til å håndtere belastninger i jobb, sier Mathisen.

Han understreker at alle bør få et tilbud om debrief og være med, men det er ingen som skal tvinges til å si noe.

– Enkelte føler seg ikke trygge i en slik setting, og har ikke behov for å si noe, andre igjen kan reagere sterkt emosjonelt på å gå gjennom hendelsen og gjenopplever det de har vært med, sa Mathisen.

På 80- og 90-tallet skulle det defriefes støtt og stadig. Alle skulle komme sammen for å snakke sammen, også de som ikke jobbet sammen.

– Men så kom tankegangen om at hva er poenget med det? Skal de som ikke skal jobbe sammen få kastet på seg traumer ved å bli inkludert og lytte til alt? I dag mener vi at debrief skal gjøres av de det er nyttig for, de som har en tilhørighet, forklarer Mathisen.

Mange føler på skyld og skam

I løpet av det første døgnet skjer en såkalt minnekonsolidering. Det vil si at opplevelser blir mer permanente minner. For å unngå at minnene som etableres ikke skal bære med seg for mye emosjonelt ubehag, har man tidligere anbefalt å vente med grundig debriefing det første døgnet. Det er uvisst hvor mye dette egentlig har å si, og det er nok et viktigere poeng at god ivaretakelse etter krevende hendelser på generelt grunnlag involverer at vi prater sammen, og der vi både får god informasjon, avdekker individuelle behov, og får en følelse av samhold og støtte.

– Det kan gjøres ved å samle de involverte til en såkalt ettersamtale i en kort semistrukturert gruppesamtale. Målet er å gå gjennom hva som har skjedd på en så enkel måte som mulig, gjerne kalt defusing. Defusing skal gjøres innen det første døgnet mens debriefing skal tas i løpet av de to til tre første dagene, sier Mathisen. Disse skillene er imidlertid ofte glidende, og sannsynligvis ikke så avgjørende for de involverte.

Mange føler på skyld og skamfølelse og blir veldig kritisk til egen innstas og føler seg stusselige i møte med kollegaer under defriefen. Debriefen skal fri dem fra den følelsen og normalisere reaksjonene.

Beredskapsforumet lærte om stress

Beredskapsforumet Tranby & Omegn arrangerte årets andre møte i nettverket.

– Reaksjonene kommer ofte etterpå, noen gråter under debriefen i fellesskap, andre alene, andre overhodet ikke. En sorgprosess har ulike faser. Man kan gå litt frem og tilbake i sorgen, eller inn og ut av den som noen også sier.

Kollegastøtte er gull 

Mathisen understreket viktigheten av å ha gode kollegaer, og at kollegastøtte er uvurderlig. 

– Selvsagt er det private støtteapparatet med venner og familie viktig, men kollegaer kjenner deg på arbeidsplassen og skal fortsette å stå med deg i arbeidssituasjonen.

Mathisen vektla at det å snakke sammen og bearbeide inntrykk er ikke bare for de i fremste rad som utfører de skarpe oppdragene, men også for de som kommer lenger bak, og tar avgjørelser. 

– Noen ganger kan de som er i bakgrunnen som bestemmer oppleve det som mer traumatisk dersom for eksempel et oppdrag ikke har gått slik det skulle, og de har like mye behov for debriefing som de i fremste rekke, minnet Mathisen om.

Det er normalt å reagere

Det er helt normalt å ha reaksjoner i etterkant av en uønsket hendelse. Normalt varer de noen uker, men så bør de være over.

– Det er ikke normalt å ha det slik resten av livet. Det er når vonde opplevelser blir værende i systemet vårt at det setter seg som traumer. Og disse må vi gjøre noe med, sier Mathisen.

Moralsk skade 

På en samling for Redningshelikoptertjenesten (330-skvadronen) lærte Mathisen at det verste kan være å få «no go». Det betyr at de ikke får reise ut på grunn av værforhold eller at det blir vurdert som for risikabelt av andre årsaker.

– Det å vite at det er død og fordervelse der ute, men de ikke får dra ut, er ubeskrivelig vanskelig for redningsmennene, sier Mathisen.

Skyldfølelse og skam er ofte til stede ved såkalt moralsk skade. Dette involverer traumatiske opplevelser som ikke handler om at du selv er i livsfare, men involverer blant annet urovekkende og fæle vitneopplevelser. Det kan også handle om moralske valg, en opplevelse av at systemet feilet, at innsatsen en gjorde ikke var verdt det, eller at hadde jeg vært der hadde ikke dette skjedd. Flere slike opplevelser kan gjøre noe med hvordan du både vurderer verden og deg selv. Alle opplever ting ulikt, og det må være lov til å si at man skammer seg, sier Mathisen.

Rutine for å snakke

– Det er ikke alltid like kult å snakke om psykisk helse, og vi har fortsatt en jobb å gjøre her for å få det til at det er helt greit å snakke om. Enkelte avdelinger i Forsvaret er dette vanskeligere enn andre, og enkelte sjefer finner det mer krevende å være åpen enn andre å snakke om psykologisk trygghet, men skal vi i Forsvaret sørge for at våre soldater skal være rustet til å gjøre en god tjeneste må vi bry oss om hele mennesket. Vi har alle masse belastninger inn i livet, sier Mathisen. 

Han trakk frem miljøet i Forsvarets spesialkommando som et forbilde på å få til robusthet gjennom å bry seg om hverandre. 

– Det er viktig å etablere rutine for å snakke om ting. Før jeg begynte som psykolog i Forsvaret så jeg for meg at de mest operative avdelingene var preget av alfahanner som ikke var så opptatt av følelser og ivaretakelse. Det er jo der de aller tøffeste skal være. Men det som møtte meg var en kultur også preget av mykhet. De brydde seg om hverandre og stolte på hverandre. De viste omsorg for hverandre ved å snakke sammen. Det er ofte summen av belastninger over tid som gir slitasje og skade, sier Mathisen, og mener industrivernet og innsatspersoner har mye å lære av hvordan FSK driver kollegastøtte.

– Å sørge for at teamet har en psykologisk trygghet bidrar til å bygge mental robusthet. I FSK er de høye krav til oppdragsløsning, og har erfart nytten av aktiv ivaretakelse for at alle skal være så mentalt klare de kan være. Ubearbeidede opplevelser kan gi funksjonstap og prege hele teamet, sier Mathisen.