Lærer av krisen: Erfaringer fra Cold Response-øvelsen

Kommunenes sentralforbund (KS) arrangerte sitt tredje beredskapsnettverk for alle landets kommuner tirsdag 14. april. Tema var sivilt-militært samarbeid og erfaringer etter NATO-øvelsen Cold Response.

Øvelsen avdekket flere sentrale utfordringer knyttet til Tromsøs geografiske og strategiske posisjon. Beredskapssjef i Tromsø kommune, Ole Gunnar Håland, fortalte om kommunens rolle som både mottaksområde for allierte styrker og som bakre linje for sivilbefolkningen, primært for mottak av sårede og skadde samt evakuering.

– Heimevernet nevnte under øvelsen at Norge er et land som har geografiske utfordringer, og det gjør at det er store begrensninger på muligheten til å flytte både militærutstyr og sivilbefolkningen, forklarte Håland.

Tromsø kommune er vertskap for strategisk viktige funksjoner som regionens største sykehus, største flyplass og en viktig havn, noe som gjør den spesielt sårbar i en konfliktsituasjon.

– Scenarioet med påvirket hav- og luftrom førte til at Tromsø i praksis ble «isolert» under øvelsen, uten mulighet til å evakuere pasienter på ordinær måte. Da Forsvaret etablere midlertidige såkalte konvoier for å flytte ut personell, sa Håland.

Ytterligere sårbarheter inkluderer begrenset infrastruktur uten jernbane nord for Ofoten, samt sårbarheter i strømnett og sjøkabler, noe som gjør Tromsø kommune til potensielle mål i en konflikt.

Mobilisering av sivilsamfunnet

En viktig lærdom for Tromsø kommune var behovet for regional autonomi. På grunn av nærheten til frontavsnittet, er det ikke realistisk å forvente omfattende hjelp fra nabokommuner eller andre deler av landet i en krise, mener Håland. Dette understreker nødvendigheten av å opprettholde samfunnsfunksjoner lokalt.

Håland fremhevet det gode sivilt-militære samarbeidet og den avgjørende rollen frivilligheten spilte under øvelsen.

– En av suksessfaktorene under en sånn hendelse er å mobilisere sivilbefolkningen. Vi må mobilisere samfunnet, sånn at alle bidrar med å holde hjulene i gang, næringslivet inkludert, understreket Håland.

Det kom fram på møtet at næringslivet vil måtte inngå i et omfattende samarbeid når det gjelder bruk av «sivile fartøy» for transport i krig. Næringslivet må mobiliseres for å sørge for å holde hjulene i gang i samfunnet. Det ble nevnt at forsvaret og samfunnet er helt avhengige av private aktører, som også opprettholder mye av kritisk infrastruktur, for at ting skal fungere hva gjelder nødvendig produksjon og logistikk.

Transport har en avgjørende rolle

Nordland fylkeskommune hadde i forkant utviklet et konsept for «bulk-evakuering» masseevakuering av mange pasienter samtidig. Norske myndigheter må planlegge for at en krig i Norge også vil ramme den norske sivilbefolkningen, og dermed må flytte utsatte deler av befolkningen bort fra områder som kan antas å bli utsatt for krigshandlinger, det vil si krigsutflytting.

Jostein Eliassen, sikkerhets- og beredskapssjef i Nordland fylkeskommune, forklarte at Narvik fungerte som et knutepunkt for mottak, evakuering og behandling i øvelsen, med et scenario om mottak av 1200 pasienter.

Fylkeskommunen bidro med transportløsninger: En buss ble tilpasset for å frakte to liggende pasienter og 32 sittende pasienter og en hurtigbåt ble omgjort til å frakte to respiratorpasienter, med medisinsk utstyr koblet til fartøyets strømanlegg, samt åtte sittende pasienter.

– Relativt enkle tilpasninger kan muliggjøre transport av opptil 18 liggende pasienter per tur. Erfaringer fra Ukraina kan i stor grad overføres til vår transportkapasitet, sa Eliassen, og henviste til bruk av busser for ambulansetransport over lengre strekninger.

Utfordringer med fullmakter

Eliassen fremhevet at totalforsvaret har en betydelig avhengighet av fylkeskommunens transportkapasitet og tjenester. En av de største utfordringene som ble identifisert er knyttet til ansvarsforhold og fullmakter.

– Fylkeskommunen har ikke fullmakt til å pålegge transportberedskap og oppgaver, og det kan bli krevende når transportressursene skal omdisponeres, forklarte Eliassen.

Dette peker direkte på utfordringene med å mobilisere næringslivet for transportoppdrag i en krisesituasjon.

– Et scenario fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) der fylkeskommunen skulle frakte to mekaniserte bataljoner, som ville kreve 46 busser, viste hvor krevende det er å frigjøre slik kapasitet uten å ramme samfunnets øvrige transportbehov. Dette understreker behovet for tydelige planverk og avtaler med private transportaktører i fredstid, sier Eliassen.