Skal finne politiets fremtidige rolle i redningstjenesten

Hjelpeplikten har lange tradisjoner i Norge. Før det offentlige tok over hjelpeplikten, var det ofte lokalsamfunnet og frivillige som sto i front.

– Folk har alltid hjulpet hverandre, fra den klassiske fortellingen om den barmhjertige samaritanen i Bibelen, der det ble oppfattet som svært uventet at folk fra to ulike søyler i samfunnet kunne hjelpe hverandre. Det var et brudd på forventningen for 2000 år siden og et fortellingsbrudd inn mot den hjelpeplikten vi kjenner enda bedre i dag, sa Geir Sverre Braut, leder for Politirolleutvalget under Redningskonferansen 2026.

– Det norske sivilsamfunnet har lenge vist en bemerkelsesverdig evne til egenorganisering i kriser. Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norsk Folkehjelp, Norges Lotteforbund og Norsk TotalforsvarsForum er alle eksempler som understreker den historiske betydningen av lokale og frivillige initiativer i møte med fare, fortalte Braut.

Samvirke er mer enn samarbeid

Etterkrigstiden har sementert prinsippet om samvirke i norsk redningstjeneste. Flere utvalg har gjentatte ganger understreket viktigheten av dette.

– Grunnlaget for all redningstjeneste i Norge er befolkningens vilje til å yte når ulykken er ute. Slik har det vært fra gammelt av. Spørsmålet er om dette vil holde seg i tiden som kommer. Politirolleutvalget ser ingen grunn til å tro at denne innsatsviljen vil svikte, mente Braut.

For politiet handler det om å utnytte det fulle potensialet i samarbeidet mellom aktører, mente Braut.

– Samvirke er et prinsipp som strekker seg langt utover vanlig samarbeid og representerer en dypere og mer dynamisk tilnærming til krisehåndtering. Det er avgjørende at alle aktører, og spesielt politiet i sin koordinerende rolle, forstår denne distinksjonen. Samvirke handler om å utnytte det kreative potensialet som ligger i et samarbeid, og å mobilisere de ressursene og den viljen ulike parter er villige til å bidra med for å oppnå felles mål i krevende situasjoner, sa Braut.

Ikke risikofritt å redde

– Enn så lenge så tenker jeg at vi må ha en veldig stor forhåpning til at det fremdeles vil finnes frivillige lag og organisasjoner som er villig til å bidra inn i dette arbeidet. Vi må innse at dette ikke er risikofritt arbeid, sa Braut, og trakk frem en historie fra Lysefjorden i 2000, der en engelsk basehopper omkom. I etterkant av hendelsen ble redningstjenestene og redningsarbeiderne forsøkt saksøkt. Selv om søksmålet ikke nådde fram, var det en tung prosess som for alle involverte.

– Det var spesielt utfordrende å oppleve dette etter en frivillig innsats som ikke førte til et vellykket utfall, og det satte redningsarbeiderne i en vanskelig situasjon, sa Braut.

Teoretiske rammer for komplekse nettverk

For å forstå redningstjenesten bedre, trekker Braut frem John Barnes’ studie av Bømlo-samfunnet i 1950-årene, der Barnes beskriver hvordan ulike aktører kan samhandle uten en tydelig hierarkisk struktur.

– Dette nettverket av relasjoner, der folk med ulike roller og kompetanser likevel koordinerte seg for felles mål, kalte Barnes et sosialt nettverk. Han fremhevet hvordan samfunnet fungerte gjennom et komplekst vev av personlige relasjoner og gjensidige forpliktelser, snarere enn gjennom formelle kommandostrukturer. La oss se på redningstjenesten som et sosialt nettverk der folk har ulike roller, gjør ting ut ifra sine oppgaver, sin kompetanse og forståelse, men der det på mange måter koordineres, oppfordret Braut.

Han fortalte om Georg Simmel som understreker verdien av opparbeidet autoritet i krisesituasjoner.

– Simmel argumenterer for at når mennesker samarbeider vellykket i en utfordrende situasjon, bygges det opp en gjensidig respekt som igjen fører til en fortjent autoritet mellom partene. Denne opptjente autoriteten bidrar til en mer flytende og effektiv krisehåndtering, understreket Braut.

Hvem skal politiet tjene?

Et sentralt punkt som Politirolleutvalget forventes å drøfte er politiets prioritering av og hovedvekt på forebyggende virksomhet.

– Dette innebærer å definere hva politiets forebyggende arbeid skal bestå av, hvilke relasjoner som er viktige og hvordan politiet skal spille sammen med kommunene. Utvalget vil gi et omfattende bidrag til denne debatten, som forventes å bli et område med mye diskusjon, uttaler Braut.

Braut presenterte dette gjennom en modell med to akser: hvor mye makt politiet skal bruke, og hvem de primært skal tjene – den norske befolkningen eller staten. Han påpekte at det tradisjonelle bildet av politiet i Norge har ligget i strid med en tilnærming med lavere maktbruk og en tydeligere rolle som en tjener for befolkningen.

– Hvem skal egentlig politiet tjene? Skal de være dem som verner det statlige maktapparatet, eller skal de være de som verner den norske befolkningen? Eller skal det være en kombinasjon av begge? sa Braut.

Politiets fremtidige rolle i redningstjenesten

Når det gjelder politiets fremtidige rolle i redningstjenesten, er Politiloven § 27 tydelig, mente Braut:

– Politiet skal iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, dersom en annen myndighet ikke er pålagt ansvaret. I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendige for å avverge fare og begrense skade inntil ansvaret blir overtatt, sa han.

Braut sa at han ikke forventer store endringer på dette området.

– Jeg er ganske sikker på at det ikke er disse to punktene utvalget har mest lyst til å endre på. Andre områder, som forebyggende arbeid, kriterier for prioritering samt samarbeid med Forsvaret og private aktører, kan derimot by på mer debatt når rapporten legges frem. Dette inkluderer også spørsmål om politiets beredskapsforhold utenfor ren redningstjeneste, spesielt i lys av det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa, sa Braut.